Familiebilder

Jeg har vært hos fotograf tre ganger de siste årene.

 I 2003 er vi en familie på tre. Jeg har samboer og en liten gutt på fire år. Vi er kledd i hvitt. Bildene viser to voksne og ett barn som leker sammen. En liten gutt blir kastet i luften av mamma og pappa, og alle ler. Tretti julekort sendes ut til venner og nær familie.

 

 

I 2005 er vi to. Vi voksne flyttet fra hverandre i 2004. På julekortene er det en sprudlende mamma som hopper rundt sammen med en liten skolegutt. Jeg gruer meg til jul, for dette blir min første julaften uten barn. I år skal han feire hos sin pappa. Julekort sendes ut fra en mamma som drømmer om et godt nytt år.

Foto: Cohdra/Morguefile.com

I 2006 er vi en familie på fem. Julekortene ble laget i oktober, bare noen få uker etter at vi møtte hverandre. En familie på to ble plutselig en familie på fem. Vi har allerede flyttet sammen og vil vise frem vår ferske familie til hele verden. Det sendes mange julekort dette året, av fem som nesten ikke kjenner hverandre.

Foto: Rachjose/Morguefile.com

 

Den tunge skolesekken

Det kribler i kroppen til en liten gutt. Porten til barnehagen skal lukkes for aller siste gang. Han har lekt seg gjennom småbarnsavdelingen og over til førskoleklubben. Det siste året har de øvd på å bli skolebarn. Hvorfor skal vi rekke opp hånden hvis vi skal si noe? Hva gjør vi egentlig på skolen? Vil jeg noen gang lære å lese? Hva med å knytte skolisser, gå på do alene?

Det er så mye som skal læres, huskes og fordøyes for de som skal begynne på skolen. I bakgrunnen står vi voksne som også skal over i en ny epoke. Sammen skal vi nå heie frem de nye skolebarna.

Det er imidlertid ikke alle barn som har foreldre som står sammen ved skolestart. Noen barn har opplevd at de voksne har flyttet fra hverandre, og at det nå er én elev, én skole og to hjem. Et slikt utgangspunkt krever noe ekstra av oss voksne, slik at barna kan få en trygg og god start på den lange skoleveien.

Les mer i min kronikk som er på trykk i  Dagsavisen (20.08.13)

Foto: Slideshowmom/Morguefile.com

 

Samlivsbrudd og sommerferiekrøll

Er ferien bare idyll?

Vi ønsker at ferier skal være kos, avslapning, gode opplevelser og samhold. Men sommerferien kan være en utfordring for mange familier. For noen er denne sommeren den siste de har som familie. Familievernkontor forteller at det ofte er ekstra pågang i etterkant av ferier, fordi mange voksne"holder ut" gjennom ferien. Hvordan blir ferien da?

For andre er dette den første sommeren etter et brudd. Det kan være sårt å tenke tilbake på det som var, og mange er fylt av usikkerhet og bekymring over alt som ikke er på plass i livet. Et barn skal feriere med mamma og pappa hver for seg, og små og store savner hverandre. Hvordan vil fremtiden bli?

Hverdagen halter videre, og etter et brudd drømmer mange om å finne kjærligheten på nytt. Mange av oss etablerer seg også i nye forhold, med mine, dine og etter hvert våre barn.

Ferier før og etter et brudd er ulike ferier, og det nye livet bringer med seg nye problemstillinger som vi voksne må klare å løse. Sommeren blir en kabal som skal gå opp.

I sommer har jeg hatt en kronikk i Dagsavisen og i Bergens Tidende om temaet "samlivsbrudd og sommerferiekrøll" hvor jeg skriver om at vi voksne må heve blikket opp fra gamle samværsavtaler og være modne når ferier skal gjennomføres. Først da kan vi ønske små og store en god sommer.

Les kronikken her:

God sommer fra Sølvi

I den andre enden

Baksetet bestemmer: «Kan jeg være så snill å låne mobilen min?» Vi sitter i bilen på vei hjem fra fjellet, og jeg hører at spørsmålet mitt egentlig er ganske skrudd. En dame på over førti år må trygle lillebror om å få låne egen mobil.  De siste timene har han vært musikksjef, og fra mobilen har han spilt Kaptein Sabeltann 18 ganger på rad. HIV O’ HOI!

Ikke en dag uten: Dagens mobiltelefoner rommer mye, og vi bruker dem hele tiden. Undersøkelser viser at nordmenn overlever en dag på jobb med lommeboka gjenglemt hjemme. Er det derimot mobilen som er glemt, reiser mange av oss hjem for å hente den. Vi liker å være tilgjengelige

Foto: Mconnor/Morguefile.com

 

Ulike motiv: Mobiltelefoner er ikke bare en telefon, men en kanal for å finne informasjon og dele litt av oss selv. Vi leser aviser, skriver mailer, sjekker været og er på sosiale medier – kun ved hjelp av mobilen. Finner vi et fint motiv, så tar vi bilde og sekunder etter ligger bildet tilgjengelig for venner på Facebook og Instagram.

For en tid tilbake skulle jeg vise frem et bilde på jobb, og bladde meg gjennom en endeløs bilderull på mobilen. Midt blant bilder av glade barn og vakker natur fant jeg et lite flatterende bilde av meg selv sittende trøtt og naken på toalettet en tidlig mandag morgen. Lillebror hadde jo vært på jakt etter skumle motiv, og hadde skutt blink. Glad var jeg for at han ennå ikke kan kunsten å publisere på Facebook.

En app for alt: Jeg fikk min første mobil tidig på nittitallet, en grønn brukt mobil som var kjøpt til overpris fra en smart storebror. Den gang ble mobilen brukt til å ringe hverandre. Nå er det appene som dominerer telefonen. De kan hjelpe oss til å telle kalorier, være på mail, måle distanser, lage mat, følge med på fotballkamper og lese aviser. Lillebror har funnet frem en app som forvandler normale portrettbilder til å bli 30 kilo tyngre eller 20 år eldre, og en storebror har lastet «Paradise Hotell» appen. Trenger vi mer?

Noen som passer for meg? Sent på åttitallet satt jeg på et kjøkkengulv med døren inn til stuen stengt for alle som kunne høre. Den grå hustelefonen ble brukt i timesvis til å snakke med venninner. Viktige betroelser og problem som bare kunne løses ved å prate sammen. En periode kunne jeg nesten ikke gå hjemmefra, tenk om verdens vakreste gutt ringte og ingen svarte? Viktige samtaler ble tatt i telefonkiosker hvor mange mynter forsvant så altfor fort.

Foto: Hyperlux/Morguefile.com

Vanskelige tema kunne ikke sendes via sms, det måtte sies. Dagligdagse utfordringer måtte håndteres uten en eneste app.

Love scan: Lillebror kom gledesstrålende løpende inn på kjøkkenet i forrige uke. Femåringen hadde blitt vist en app som kunne sjekke hvem som passet best sammen som kjærester. Han lurte på om jeg ville sjekke ut om han og jeg egentlig passet sammen? Det eneste jeg måtte gjøre var å trykke tommelen mot mobilen sammen med han, så ville mobilen gi svar på om vi var en god match.

Foto: Arrowpedigree/Morguefile.com

Ny mobil: En dag skal lillebror selv få sin egen mobil. Han skal vokse opp i en verden hvor ingen på hans alder har hatt en hustelefon, og hvor telefonsamtaler på et kjøkkengulv er helt unødvendig. Han vil ikke vite hvordan det er å huske bursdagen til venner uten hjelp av Facebook. Han skal måtte høre en utdatert mamma fortelle om viktige telefonsamtaler hvor den varme stemmen i den andre enden var nok informasjon for å sjekke om noen passet sammen.

Han skal få høre om tiden uten sms, hvor ingenting kunne pakkes inn i smilefjes.

Han skal få høre om den gang da det ikke var nødvendig med en app for å måle forelskelse. Den ble best målt i antall kronestykker som gikk med i en kald telefonkiosk en viktig vinterkveld.

Foto: Clarita/Morguefile.com

 

 

Vi som venter

Et nytt år: Himmelen lyses opp av alle raketter. Et ensomt stjerneskudd er i ferd med å slukne i hånden min. Jeg skåler med sidemannen og ønsker et riktig godt nytt år. Dette skal bli et fint år! I år skal vi få bedre tid, et lykkeligere liv og en enklere hverdag. Vi lover hverandre at vi jammen skal bli litt slankere, mer romantiske og hjemme skal det bli mindre stress. Fjoråret forsvant jo bare, men nå er det nye året her og alt kan skje. Dette er vårt år!

En ny måned: Januar forsvinner så alt for fort. Dette skulle være en bra måned, tid for å trene litt ekstra, le mer, kjefte mindre.  Men den store forandringen kommer ikke. Hverdagen i januar ble akkurat like oppjaget som desemberdagene. Plutselig er det februar, og vi venter fortsatt på at magiske ting skal skje. Men vi er tilpasningsdyktige og tenker at februar også er en god måned. Nyttårsforsett er jo egentlig bare tull?

En ny uke: Søndag kveld og en ny uke planlegges. Vi ønsker å få plass til alt denne uken. Tid til å følge opp fritidsaktiviteter, foreldremøter, karneval og bursdager. Tid til morgenstund med gull i munn, god jobb, spennende middag, lese aviser og alt på stell. Kontroll over lekser og skitne klær. Tålmodighet nok til å lese på sengen for små troll, og ro nok til å synge alle godnattsanger som de deretter ber om. Alt er vel mulig for den som starter planleggingen i tide? Noen dager senere sier lillebror at mamma må være verdens sureste dame. I sofaen rister en oppgitt mann på hodet, og sier at han er enig med lillebror. Hvor ble det av den gode stemningen? Romantikken?

En ny helg: Endelig helg, sier vi. Dette skal bli en deilig helg! Vi skal endelig få tid til å være sammen, spise god mat og være sosiale. Vi elsker jo helger, ikke sant? Da skal vi bare trekke pusten og nyte at vi kan gjøre hyggelige aktiviteter. Sent søndag kveld innser vi det; denne helgen forsvant bare. Fotballcup, taco, skittent hus og trøtte voksne. Hvem sovnet egentlig først på sofaen? Og hvorfor krangler vi når vi skal ha fri?

 

Vi som venter: Mange er som oss. Vi mimrer om fine sommerferier og gode opplevelser. Snakker om spennende turer og lengter tilbake til fine ukompliserte kvelder.
Vi fortsetter derfor å drømme; om det gode året, den innholdsrike uken eller den beste helgen. Da skal vi kjenne på den deilige følelsen av harmoni, ro, kjærlighet og lykke. For en ting er sikkert; vi som venter er optimistiske, og vi gir aldri opp. Det sies jo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves?

Akkurat nå har vi forresten begynt å drømme om sommeren. Den skal visstnok bli fantastisk fin, den beste noensinne - for alle oss som venter.