Unbrakonøkler og vanskelige skruer

Jeg burde skjønt tegninga allerede da han stolt fortalte at han hadde vært på handletur og kjøpt 7 nye stoler til kjøkkenbordet.

Lappeteppefamilien har investert i 3 meter langt spisestubord for å få plass til store og små, og da trengte vi flere stoler. Min kjære mann skal ha ros for initiativet – endelig var stolene i hus!

Da jeg kom hjem fra jobb var stolene plassert ut over hele terrassen, klare til å bli montert. Min kjære sa i en bisetning, at “dette tar VI etter middagen.”

Begrepet VI er stort sett forbundet med fine ting. Samhold og fellesskap, oss to. Men å tro at VI TO sammen skal montere 7 stoler, det er optimistisk. Jeg kjenner mannen min ganske godt. Her er fortsettelsen på hvordan VI sammen gjorde jobben:

Stol 1: Min kjære sitter optimistisk på gulvet på terrassen og leter opp alle skruer som skal inn i stol nummer 1. Jo visst, det er ganske mange skruer og fester som skal på plass for å få 4 ben, sete og rygg festet sammen. Etter ti sekunder roper han på meg, og er overbevist om at det er produksjonsfeil på skruene, de passer jo ikke sammen med mutterne! Lillebror danser rundt på stua, og lillesøster vil til mamma. Pappa vil at mamma skal montere stoler. Store brødre skal gjøre lekser! Pappa banner allerede høyt.

Stol 2: Jeg fikk montert stol 1, men de skruene var utrolig vanskelige. Min kjære er fortsatt klar for å få montert alle stolene, men hvor er han? Jo visst, han sitter på do. Lenge. Lillebror har funnet frem hammeren, og lillesøster har tatt av seg bleia.

Stol 3: Jeg fikk montert stol 2, og der kommer min kjære ut og spør hvordan det går. Jeg svarer nesten ikke, fordi jeg strever med å forstå hvordan jeg skal få den skruen til å treffe inn i det hullet på andre siden. Min kjære lurer på om jeg er sur siden jeg ikke vil prate. Jeg er ikke sur, men jeg savner en snekker. I alle fall en handy mann.

Stol 4: Jammen kom stol nummer 3 sammen også – utrolig hva kvinner klarer. Lillebror danser rundt mamma som monterer mens regnet snart kommer på terrassen – klarer vi å komme i mål før det begynner å hølje ned? Lillebror klarer å miste en hammer på mammas tå, og jeg har lyst til å brøle alle stygge ord ut i nabolaget. Min kjære er borte igjen fra terrassen.

Da jeg har montert 4 stoler sier jeg til min kjære montør at vi kanskje kan vente litt med de siste, vi trenger jo ikke alle stolene rundt bordet sånn til daglig? Han synes imidlertid at det hadde vært fint om vi kom i mål i dag, det er jo ikke noe vist å utsette dette? Ingen grunn til å vente med resten!

Stol 5: Nå begynner mor å få dreisen på å montere stoler. Det eneste som er vanskelig er at lillebror løper rundt med hammeren og prøver å treffe lillesøster. Hun spiser skruer og vil låne min unbrakonøkkel. Lillesøster hyler når hun ikke får overta det viktige redskapet. Regnet begynner å dryppe på terrassen. Sur kvinner går på jakt etter han som ville montere stoler. Hvor er han?

Far ligger på sofaen, nå har akkurat fotballkampen han skulle se begynt. Jeg måtte vel forstå at han hadde lyst til å få med seg denne kampen?

Den kvinnelige stol montøren forvandler seg til et monster som brøler ut at han i sofaen er helt håpløs. Han som ligger i sofaen føler seg lite forstått. Hvis ikke naboene allerede har hørt kjeftingen, så hører de det nå.

Min kjære skjønner imidlertid en god ting, og det er at det er på tide å putte de siste to umonterte stolene ned i boden.

Ikke for å vente til han en dag finner frem unbrakonøkkelen alene, men kanskje VI kan ta dem frem en dag vi har lyst til å gjøre noe hyggelig sammen igjen?