Lappeteppefamilien: Mødre, mestere og trampeklapp

Ei lita jente skal synge solo på første verset i adventskonserten. Holder stemmen, eller sprekker den på kompliserte høye toner? Tenåringsjenta som spiller fløyte i skolekorpset, kommer de til å høre at det spilles feil på vanskelige partier? Midterst på fotballbanen - hvordan er det mulig å bomme på åpent mål? Presentasjonen som skal gjøres på jobb, er det bra nok?

Forventninger og kribling. Dag etter dag. Den intense følelsen før vi kjenner når vi skal gjøre ukjente ting. Mestrer jeg dette?

Livet er fullt av akkurat dette. Hva klarer jeg? Hva kan jeg bli? Hva kan jeg oppnå? Er jeg bra nok? Liker du det jeg gjør?

Foto: Sideshowmom/Morguefile.com

Danny flytter inn: Jeg må innrømme at jeg ikke reagerte nevneverdig da min eldste sønn kom hjem fra skolen og sa at han skulle spille Danny i et skuespill på barneskolen. En distre mamma spør halvt interessert hvem Danny egentlig er, og en tenåring kikker oppgitt tilbake. Vi snakker Danny Zuko fra Grease - med andre ord John Travolta. Da våknet mor: Skal gutten min være John Travolta?? Tøffe John som danser herlig, synger rått og sjarmerer vakre Sandy. Klarer du det, lille venn?

Klarer du det? Spørsmålet kom helt automatisk. Glemt var pedagogiske teorier om mestring og selvfølelse. Vi vet jo at det er viktig å støtte barna til å videreutvikle seg, tørre ting, oppnå nye mål. Likevel, så står jeg på sidelinjen med hjertet i halsen og gruer meg på barnas vegne. Kommer dette egentlig til å gå bra? Jeg er i selskap med flere nervøse foreldre som tropper opp på skoleavslutninger, fotballkamper, danseoppvisninger, konserter og skuespill. Svette på sidelinjen – måtte det bare gå bra. La det bli en fin dag! La de kjenne gleden over å få det til!

We go together: Hva er replikkene, hvordan er de dansetrinnene. Husker du sangen? Hjemme hos oss har ingenting vært overlatt til tilfeldigheter i det siste. Jeg får et morskt blikk når replikkene glemmes. Danny øver jo hele døgnet. En sliten mamma forvandlet til Sandy på hjemmebane. Hun som synes at Danny er verdens tøffeste type.

Greased lightnin’ Dagen er kommet, og forestillinger skal spilles for spente foreldre. Husets Danny er spent, men rolig. Dette har han kontroll på. Jeg som bare skal sitte i salen er kjempenervøs. La alt gå bra for husets Travolta! Hva om motet svikter? Han må jo være mye tøffere enn jeg noen gang har vært.

You’re the one that I want: Er alle voksne klare for Grease? Ungene på scenen tar oss med storm. Dansen sitter, sanger huskes og replikker veksles. Vi voksne er så stolte. For en gjeng de er! Tenkt at dere tør å opptre for alle oss? Hvem har de arvet dette fra?

Det sies at det er vårt selvbilde som setter begrensninger i livet. Kanskje blir det også færre begrensninger når vi voksne legger bort all tvil og sier til både oss selv og ungene at «dette fikser du helt supert»
Trampeklapp og gode klemmer. Danny er lykkelig etter forestillingen, endelig er han ferdig. En mamma svever av lykke. Mer nervøs enn om jeg skulle gjort det selv, og så stolt som bare en mamma kan klare å være – når alt er over.

Hilsen Lappeteppefamilien

PS! Lykke til med neste ukers sommeravslutninger på skoler og i barnehager – det kommer til å gå helt fint! De er faktisk tøffere enn oss!