Jeg leste i en artikkel at markedet for å arrangere fester aldri har vært større. Det finnes profesjonelle aktører som kan ta seg av alle livets begivenheter. Mange av oss drømmer om det perfekte bryllupet, den morsomme bursdagen eller den minnerike barnedåpen.
Det er nå 1 år siden vår siste barnedåp i storfamilien. Fortsatt rødmer jeg når jeg tenker tilbake...
Så var tiden kommet for den store barnedåp en. Vår lille jente skulle endelig døpes. En flott anledning til å samle familien for å feire første jente født i familien på flere tiår. Festen skulle vi ha hjemme hos svigerfar, og det var bare å bestemme seg for det viktigste: Hva skal serveres på en slik dag? Middag? Smørbrød? Koldtbord? Tapas? Mulighetene er mange.
Hjemmelaget? Kombinere hjemmelaget og ferdigkjøpt? Eller bestille alt ferdig? Jeg hadde egentlig funnet frem til en catering som leverte ferdig tapas på døren, da min mor, kom med nytt forslag ? Du kan jo servere en suppe!
Mamma er fra Vestlandet, og kommer fra en stor familie. Med fettere, kusiner, nevøer, nieser, tanter og onkler i rikt monn mangler det ikke på hyggelige anledninger til å samle nære og kjære. Hun argumenterte godt for at suppe var en enkel, populær og god rett å servere til våre gjester på en slik dag. Jeg ble overbevist, og gikk bort fra ideen om dåp med uformell bespisning av kyllingvinger, kjøttboller, oliven og salat.
Dagen før dåp handlet jeg derfor inn flere spann med ferdig kraft i spedd kjøttboller og kjøtt. Jeg lånte svigerfars kjøkken, og på kort tid hadde dette blitt blandet sammen med grønnsaker og pølser. Duften av deilig suppe fylte hele huset. Med 13 liter var vi klare for barnedåp påfølgende dag. Maten ble lagret i boden, klar til servering.
Søndagen kom og jeg var fornøyd da vi klarte å være på plass i kirken i god tid, med alle fem barna pyntet og klare for dåp. Etter en flott seremoni dro 30 små og store hjem for å feire jenta over en felles middag.
Små bord var dekket overalt, og jeg havnet på bord med våre eldste barn. De forsynte seg godt og begynte å spise. Etter 2 sekunder sa eldstemann "Suppa smaker surt!" Jeg avfeide det med at han aldri liker noen ting og øste en romslig porsjon til meg selv. Da ble jeg svett i panna, og det var ikke av varm velsmakende suppe. Nei - suppen smakte faktisk ganske rart. Jeg sa ingenting til barna og håpet i det lengste at dette bare var noe jeg innbilte meg ? kanskje var det kålrabien som var litt markert i smaken?
Vel, jeg trengte ikke å være i tvil lenge. På nabobordet satt min storebror, to år eldre enn meg. Han er typen som fryder seg litt hvis noe går på tverke for lillesøster. Med høy stemme sa han: "He he, den suppa er skikkelig sur." Jeg ignorerte også han, og tenkte i mitt stille sinn at den broren min alltid har vært litt kritisk. I de neste minuttene var jeg vitne til at gjestene spiste ivrig av den ferdigkjøpte loffen, men ingen spiste suppe. Alle lot imidlertid som ingenting, spiste loff og gikk diskret ut på kjøkkenet og smuglet supperester ned i søpla.
Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke plinget i glasset og sa til alle at "beklager, men suppa er sur." Jeg må innrømme, akkurat der og da ble jeg helt handlingslammet, og håpet på at noen kunne berge situasjonen for meg. Den eneste som spiste godt var vår familievenn Helge. Da han forsynte seg med porsjon nr to kunne jeg kysset han. I ettertid fikk jeg imidlertid høre at Helge fornøyelig hadde uttalt at den middagen fikk fart på forstoppelsen hadde slitt med noen dager, så noe godt kom det ut av den dagen også.
Jeg trenger vel ikke å si at det ble et kort selskap. Vi gikk rett fra loff over til kake, og hele selskapet var over på et par timer. Da gjestene hadde gått gikk min bror flirende ut av huset med 12 liter suppe som fortsatt var igjen. Han kunne selvfølgelig ikke dy seg for å harselere med at han ble satt til å grave ned all suppen i et hull i skogen utenfor. Storebror mente at selv rottene kom til å holde seg langt unna nå.
I ettertid fikk jeg lære av erfarne suppekokker at en suppe skal være helt avkjølt før man setter lokket på. Lunken suppe under lokk surner lett.
De første dagene etter barnedåpen ville jeg helst unngå å snakke med noen av gjestene. Etter hvert innså jeg at det beste var vel å innrømme sine blunder. Det er liten vits å forsøke å dekke over det som ikke kan skjules.
Jeg satte meg ned med takkekortene og fant dermed en god anledning til å si det som alle visste, teksten ble derfor:
"Suppa var sur, men jenta var blid! Takk for at du feiret dagen sammen med oss!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar