Et helt nødvendig ærend

Et helt nødvendig ærend

 - Nå går jeg på do.

Min kjære er  ikke spesielt diskret, så hele huset får høre om hans planer. Så går han inn på badet og lukker døren. Der blir han lenge.

-Jeg går ned og legger sammen tøy, sier jeg og stikker inn på vaskerommet. Lukker døren og nyter stillheten. En vaskemaskin og en tørketrommel lager til sammen langt mindre bråk enn det som er ellers i huset. Jeg bretter sammen tøy og får tid til å tenke egne tanker. 

I mange familier er det mange som trenger oppmerksomhet, slik er det også hjemme hos oss.

Folk som kommer på besøk blir ofte overveldet all lyden som omgir oss. Ettåringen som skriker etter mamma, lillebror som roper på storebrødre, og tre store gutter som erter hverandre eller hoier i kapp når det er sport på tv. I tillegg er det min kjære som løper rundt og leter etter ett eller annet som han har mistet, sånn går det når bilnøkler alltid legges på forskjellig sted. Han leter og klager mens han er sikker på at akkurat den bilnøkkelen har han sett for aller siste gang. På toppen av dette er det meg som sikkert er kategorisert som husets kjeftesmelle.

Det sterke ønsket om tid for seg selv kommer sigende.  Er det rart at dobesøk tar litt ekstra tid, at han til og med later som at han skal veldig på do slik at han kan få lest sportsidene i avisen? Er det rart at det blir tellekanter på vaskerommet og at det alltid er noe tøy der som skal brettes slik at jeg har litt egentid i reserve?

I en hverdag er det lett å savne tiden for seg selv. Regnskapet viser minus saldo på egentid. Før barna kom var det et hav av tid som bare kunne brukes på det vi ønsket. Nå er dagene fulle av jobb, barn og dårlig samvittighet for vi ikke strekker til overalt. Det er lett å savne muligheten til å bare tenke på seg selv. Det er lett å bli litt selvmedlidende og drømme seg noen år tilbake.

Plutselig begynner jeg å tenke på motsatsen av til "tid for seg selv".

Det er ensomhet.

For mange mennesker er ikke drømmen å være alene, det er det de frykter aller mest. Mange tilbringer store deler av livet uten å ha noen nære rundt seg. Ingen familie, gode venner, kolleger eller noen å bruke søndagen sammen med.

Et raskt søk på internett viser at det er langt flere treff på artikler om ensomhet enn om tid for seg selv. Mennesker som ønsker å ha nær sosial kontakt med andre, men som mangler det.

Mange vil sikkert se på min familie og tenke at vi er kjempeheldige som har hverandre. Det handler bare om å settes pris på det når det stormer litt.

Ja visst skal vi lure oss til ekstra lange dobesøk, og vi skal også være flinke til å få noen pustepauser ute av huset. Men vi skal ikke klage over mangelen på egentid, men heller se hvor heldige vi er!  

Vi skal huske på de ensomme når vi føler lysten etter å klage litt ekstra. Så på vei ned til vaskerommet i kveld går jeg innom rommet til de små som sover søtt og gir dem en ekstra klem 

God uke ønskes!