"Hvordan klarer dere å ha kontroll med så mange unger?" Et naturlig spørsmål til lappeteppefamilien. "Nei, det går jo greit?" Det sitter jo langt inne å innrømme at det stadig hersker kaos hjemme hos oss. Jeg innrømmer det - det er umulig å holde styr på alle sokkepar. Jeg overraskes stadig av at det er tomt for både dopapir og bleier. Og jeg glemmer nissefester, karneval og sommeravslutninger i barnehagen.
Likevel, dette er bare blåbær i forhold til historien om lillebror. Sommeren 2009 fikk jeg virkelig kjenne følelsen av å være litt på etterskudd.
Så til alle dere som strever med å få til hverdagens lappeteppekabal. Halvannet år etter at det skjedde, kan jeg dele en mammatabbe med dere:
Det var den deilige sommeruken hvor det er sol fra tidlig morgen til sent på natt, og hvor gradestokken ikke gikk under tyve grader. Jeg var ganske høygravid, og kjempesliten av å løpe etter lillebror som den gang var 1 ½ år. Han syntes det var veldig stas å kjøre på den røde lekebilen sin, og gjerne kjøre i full fart ned den bratte bakken utenfor huset, med en andpusten gravid mamma tre meter bak. Tidlig våken hver morgen, og alltid klar for å stikke av.
Så var det en tirsdag morgen jeg virkelig sov godt. Du kjenner sikkert igjen den gode følelsen hvor du ikke må stå opp halv syv, men får sove en time ekstra. Hvis du i tillegg får sove helt til klokken er åtte, så er det luksus. Det var sommerferie og de store barna satt oppe på stua og så på barnetv. Brått våkner jeg og tenker at det er noe som ikke stemmer.
Det er jo helt stille huset, ingen liten gutt som hyler meg ut av søvnen. Jeg står opp og går inn på soverommet hans, og oppdager at sengen er tom.
Panikken brer seg i hele kroppen, og i samme sekund ringer det på døra. Jeg er fortsatt uten klær og har akkurat stått opp, men løper likevel ut i gangen mens jeg kaster på meg en skjorte. Det står en helt fremmed mann på trappa.
"Har du en liten gutt? Ta det med ro, han er i god behold. Han er hos politiet"
Politiet - Jeg trenger vel ikke å si at jeg våknet brått, og forsøkte å forstå hva mannen faktisk mente. Er min lille gutt hentet av politiet? Hvor mye er klokka? Hvilken dag er det egentlig?
Supermann forteller at han på vei til jobb møtte en liten gutt traskende alene ute, langt unna huset vårt. Gutten hadde en bleie og den hadde sklidd helt ned på knærne, selvsagt full av bæsj. Supermann stoppet heldigvis opp og undret seg over hva dette barnet gjorde helt alene ute. Noen meter unna gikk hovedveien med biler som suste avgårde på vei til jobb. Ingen kjente dette barnet, og snille mennesker i et nabohus fant frem en ny bleie til han.
Til slutt ringte de politiet som selvsagt rykket ut. Heller ikke politiet klarte å få noe fornuftig ut av lillebror, han kunne jo nesten ikke snakke. Derfor tok de han med seg for videre oppbevaring hos barnevernet.
Hvordan havnet lillebror i politibil? Jo, i stedet for å rope på mamma når han våknet, krabbet han forsiktig ut av senga. Tasset ut i gangen og der fant han ytterdøra som min kjære ikke hadde låst da han dro på jobb. Solen skinte, verden lå åpen for han, og han gikk ut på tur.
Denne hverdagshelten som ringte på hos meg hadde flyttet inn i nabolaget noen uker i forveien. I stedet for å reise videre etter at barnet var overlevert til politiet bestemte han seg for å forsøke å finne foreldrene.
Han hadde merket en ting; barnet hadde pekt på en sort bil og sagt "pappa". Slik var det at han gikk nedover boligfeltet, på jakt etter hus med sorte biler. Og så ringte han på hos meg, og forsto fort at han hadde kommet til riktig sted da han møtte en halvnaken dame på vei til å få panikk.
Supermann hadde notert seg mobil nummeret til politiet, og jeg kunne ringe dem direkte og presentere meg som barnets mor. Politiet bekreftet at han var i god behold, men allerede overlevert til kommunen.
Jeg følte meg utrolig spak da jeg kom ramlende inn på kommunehuset, fortsatt uten å ha sett meg i speilet på leting etter et barn som var i kommunens varetekt. Jeg husker at jeg tenkte at det var godt at jeg tross alt var høygravid, slik at de kunne ha litt forståelse for at jeg hadde sovnet fra alt. Tenk om de trodde at jeg ikke passet godt nok på barnet mitt? Det var jo egentlig helt sant.
Jeg fant han inne på servicetorget. Sammen med tre voksne damer, hvorav den ene jobbet i barnevernet. Min lille gutt satt på fanget og spiste is, kjempefornøyd med ekspedisjonen. Han ville slett ikke til mamma. Dette var jo spennende!
Jeg fikk til slutt lokket han med, og damene fra kommunen forsto fort at jeg bare hadde sovet litt godt.
Samme kveld gikk jeg ut på tur og fant frem til snille supermann og fikk ønsket han skikkelig velkommen til nabolaget. Fortsatt er jeg full av takknemlighet over at noen tok ansvar da jeg sov, og at han orket å engasjere seg litt ekstra slik at han fant meg.
Resten av sommeren gikk lillebror med identitetsbånd rundt armen. Navn og telefonnummer skrevet med spirtusj slik at han kunne returneres til foreldrene ved neste ekspedisjon.
Du tenkte kanskje at dette var en engangsepisode? Neida, hver morgen på vei til barnehage ler han høyt i det han går ut av døra, og ser på meg med skøyerblikk. Så starter han å løpe fort ut mot veien mens jeg banner innvendig over høye heler. Jeg løper etter med lillesøster under armen og bærer begge barna de lange meterne tilbake til bilen. Det er fortsatt like spennende å stikke av.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det er godt at det finnes gode supermenn der ute og is på kommunehuset når det trengs.
God kveld ønskes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar