På vei ut av døra en fredag morgen med matbokser, yoghurt, skiftetøy, utedresser og støvler, gløtter jeg mot hagen. Den hagen er ikke mye i bruk. Vi er heller på vei til barnehagen.
Realiteten er at de aller fleste av oss tilbringer dager i tett tempo mellom jobb, hjem, plikter her og plikter der. Fem hverdager og så er det helg. Samvittigheten gnager på dager hvor morgenstunden hjemme ble litt for travel, de gangene hvor klokka ubønnhørlig drar oss ut av huset så fort som mulig.
Over hele landet stopper voksne innom barnehager, og forsøker å få til en overlevering som blir så grei som mulig. Deretter drar vi videre med en liten klump i magen. Samtidig er vi full av takknemlighet for at det finnes gode voksne som tar i mot barna våre akkurat slik de trenger.
Jeg lurer på en sak: Er alle barnehageansatte A-mennesker født med godt humør?
Når vi foreldre stresser rundt ute i gangen en morgen, og leter etter tøfler og matbokser, da kommer dere smilende inn i rommet. Alltid med en god hilsen til barnet som ligger på gulvet eller klatrer i garderoben.
"Hei, så hyggelig å se deg i dag lille venn. Så fin genser du har." En voksen som rusker ditt barn i håret, og smiler oppriktig til oss begge.
Inne på avdelingen venter det flere hyggelige snille. "Hei tøffingen, er du klar for frokost? Så fin du er i dag!"
God omsorg i riktige porsjoner til en liten jente, og små hyggelige kommentarer til en vimsete storebror som ikke helt vet om han vil spise brødskive med leverpostei eller brødskive med ost. Eller som vet om han har lyst til å være i barnehage i det hele tatt. Når mamma skal gå, løper han etter henne mens han vræler "du skal ikke reise!"
Så utrolig godt det da er å møte trygge voksne som varsomt tar han i fanget, mens de på uforklarlig vis godsnakker han til å glemme alle vrange sider. Mamma får en kos før hun løper ut.
Noen timer på jobb, så hjemover. På vei inn barnehagen er jungelpatruljen klar. Store barn i gangen har oversikt, og løper for å hente vår gutt. "Nå blir du henta!" Treåringen kaster alt han har i hendene og løper meg i møte. Lillesøster ler høyt. De voksne i barnehagen er fortsatt like blide, godt oppdaterte om akkurat vårt barn. Kanskje har han spist en brødskive mer enn han bruker, eller kanskje har hun sovet litt mindre enn vanlig. Vi får høre om turer i skogen, samlingsstunder, og hvem de har lekt sammen med.
Avstanden mellom jobb og barnehage føles ikke så lang likevel.
Ja, du forstår det sikkert nå, dette er en skrytehistorie. En skrytehistorie om alle de fantastiske barnehageansatte som finnes. Ikke bare i vår barnehage, men i svært mange barnehager. Vi leverer barna våre til dere, og dere gir omsorg og ro tilbake. Dere passer varsomt på det kjæreste vi har. Dere holder oversikt der vi mangler kontroll.
Hvem leker med hvem, hvordan er utviklingen?
Gufne bleier, snørrete neser og skitne klær håndteres med den største selvfølgelighet. Ikke klager dere når dere skal kle på tyve toåringer i fullt vinterutstyr, bare for å oppdage at noen må på do rett etter at dressen sitter på.
Dere bærer over med foreldre som glemmer å sette navn på matboksen, smokker, votter og sokker, og ler sammen med meg når det fremdeles ligger polvotter i barnehagen i juli måned og solkrem i hylla til advent.
Norske arbeidsplasser har mange småbarnsforeldre som setter stor pris på sin barnehage. Vi hadde ikke fått kabalen til å gå rundt alene. Hvordan skulle vi kunne skape resultater på jobb uten dere?
På vegne av alle fornøyde småbarnsforeldre sier jeg derfor en stor takk til alle som jobber i barnehage! Vi trenger dere!
Tanken på dere gjør at reisen til jobb føles litt lettere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar